Dager i Salzburg

I går skjedde det. I den vakre og underlige småbyen Salzburg, som ter seg som en hovedstad i et stort kulturimperium, sto jeg med fukt i øynene og klappet over meg. Jeg bruker bare sjelden å reise meg og applaudere bortimot uhemmet. Jeg er vel oftest heller en snobbete og skeptisk publikummer, som ikke så lett lar seg røre av at aktørene har vært så flinke at de har klart å lære seg stoffet.

Linzer Gasse, Salzburg. Foto: LA

Etter hva min lokale drosjekusk vet å formidle i sin taleflom inn til byen, har Salzburg-området vært bebodd sammenhengende i fem tusen år. Byen er hvorom allting er en europeisk juvel. 

Inntekter fra toll på trafikk med salt på elva forbi, og urokkelig status som sterkt erkebispesete, har bygget og berget makt og velstand opp gjennom hundreår på hundreår med maktpolitisk uro, og skiftende sinn og skinn hos konger og keisere og førere av alt det tyske, og det til dette tilliggende. 

Byen ligger helt ved foten av alpeskråningen der ås- og slettelandet omkring Donau slutter og Alpene begynner. Den har vakre bygninger og et svært vakkert lys. 

Det står en utpreget fornem og storborgerlig nimbus av Salzburg. Og heller ikke her vil velstanden vite av fattigdomen, så utenforskap og sosial elendighet får få klare seg selv. Den vises også godt, her også. VI bryr oss ikke noe sted, nå heller, om å skjøtte skjebnen til dem som bryter med konvensjonene og ikke lykkes sånn nogenlunde i de rikes paradis. En hjemløs får få sove på gullsmedbutikkens trapp; til gullsmeden kommer og skal åpne. 

Salzburg har gjort Mozart til sin. Det har den vel gjort med en slags rette. Han ble født her, og hadde hjemme her. Selv om han forlot byen, med sitt geni drevet vekk av hjembyens trangrøyme for godt, og bare kom hjemom igjen en eneste gang siden. Salzburg snakker likevel helt fritt om unser Wolfgang Amadeé.

Jeg hadde flaks med reiseplanene, og kom hit dagen før Mozarts fødselsdag 27. januar. Den forbigås slett ikke i stillhet, naturligvis, men feires årlig med en egen uke av tolv dagers varighet. Jeg hadde altså ikke rede på noe av dette. Jeg husker ikke komponisters fødselsdager, og Mozart Woche hadde gått meg hus forbi i reiseforberedelsene. 

Etter å ha brukt selve fødselsdagen til å vaske klær på vaskeri Norge oppi gata her, orientert meg litt om tilhøva, og gått tur gjennom skogen til utsiktspunktene på Kapuzinerberg, var det tanken å vie neste dag til Mozart og wiener melange og kremkake. Det huset Mozart ble født i, og det huset familien flyttet til like etter, slik at Mozart vokste opp med sitt hjem der, og som siden besto som faderhuset, er naturligvis begge åpne for publikum som museer; det ene mer interessant enn det andre. 

Mozartmuseene styres med av stiftelsen Mozarteum, som driver med litt av hvert; et universitet her, noen konsertlokaler der, museer, bibliotek og musikksamlinger,- og Mozarteum er også da arrangør av fødselsdagsuka til Mozart. Så på museet i huset med fødestedet ble jeg naturligvis klar over bursdagsfestlighetene. Jeg gikk sporenstreks straks på konditori, og fikk der over kaffe og kake områdd meg til straks å få fatt i en konsertbillett, samme dag, og samme hva. Mot et ikke helt ubetydelig lite utlegg. Men dog.

Mozartismen i Salzburg er ikke så sær at den kun dykrer seg selv. På konserprogrammet sto først Mozarts symfoni nummer 1 i ess-dur KV 16. Den hadde jeg nok ikke hørt før, nei, og kjente den altså ikke igjen heller, da jeg satt på min relativt kostbare plass i salen. Angivelig skrev Mozart denne da han var åtte år. Den er nok ikke blant hans rikeste. Jeg hadde vel egentlig ikke helt fått for meg hva det var som skulle fremføres heller egentlig, eller av hvem. Orkestret viser seg å hete Camerata Salzburg. Dirigenten heter Francios Leieux. De kunne altså spille. La det bare være sagt. De hadde øvd.

Videre fulgte en sonate for fiolin og klaver av Tsotne Zedginidze, en for meg helt ukjent komponist,- og muligens ukjent for Wikipedia også. Han kan Googles. Men det har han nok ikke kunnet så svært lenge. Han er 16 år og bare nylig genierklært. Han spilte selv klaver. Fiolinen var det en Lisa Batiashvili som håndterte, og det med betydelig kompetanse. Heller ikke hun hadde jeg helt klar, men hun er et voksen artist som jeg finner ut at slett ikke er noen hvemsomhelst med fela, og som har holdt på litt både her og der. De er begge fra Georgia. Jeg tillot meg vel å synes at fiolinsonaten var litt sær og nymotens. Men jeg ytret meg ikke om det; i denne sal i Salzburg, fylt med godt oppkledde perlekjeder og tversoversløyfer. Og jeg klappet dannet; men nok litt mer høflig enn egentlig begreistret.

Før pausen sto så Johann Sebastian Bach for tur; med konsert for obo, fiolin, strykeorkester og basso continuo, som orkestrering av konsert for to cembali i c-moll BWV 1060. Bare så der er notert. Oboen var det dirigenten Francois sjøl som spilte. Dæven. Det var gut til kar som kunne blæse treblås, ja. Fiolinen var det den faktisk aldels praktfulle Lisa Batiashvili som kom tilbake med. Hun gjorde det da helt klart at hun hadde spellt litt fiolin før, ja, hun også ja. Det var flott musikk såpass fenomnealt fremført at jeg måtte kauke litt da de var ferdige. Og forresten har jeg siden funnet ut at fiolinisten er oboistens kone.

Etter pause skulle orkestret først til med urframføring av den unge Tsotne Zedginidze sin første symfoni, komponert på oppdrag fra der Internationale Stiftung Mozarteum.

Det var et svært orkesterverk med et utall av variasjoner i tempi og tema og lydbilde; helt ubegripelig for meg at det kan gå an å skrive, og helt sikkert vanskelig å spille. Og litt vanskelig å høre på også. Men helt umulig ikke bli veldig imponert av. Mye lyd, fremmede harmonier for et ubevandret øre, rare og sære og spenstige rytmer som mot slutten løste seg opp i smektende vakker melodiøs musikk, som så gikk til avslutning med et brak. Guten blir nok han, ja

Det var etter denne framføringen at det begynte å bli litt vanskelig ikke å bli rørt til våte øyne. Verket var sikkert helt storartet fremført. Sånt kan nok gå noe over mitt litt musikksvake hode med helt ukjent og splitter ny symfonisk samtidmusikk. Men da Leieux klappet den unge og sky og litt keiete Zedginidze opp på scenen etterpå, etter å ha urfremført hans første symfoni, oppsto det et absolutt moment of Zen. Salen sto og klappet. Jeg sto nok ikke så lenge. Men jeg var nok også oppe. Og frampå scenen der ble en genert ung komponist jaget fram på scenekanten av den erfarne dirigenten for å ta imot publikums hyllest til to ganger da capo. Rørt, stolt og genert og ute av stand til å vite hvor han skulle gjøre av seg, sto han der og var nakent til stede i hele den store vide verden. Du verden, verden. Ka du byr? Urfremføring av et stor orkesterverk ved en ny stjerne, der da altså. Det er det da altså ikke hverdagskost å oppleve at kommer rekende til seg på vona.

Men det ga seg slett ikke med det.

Orkestret skulle nå gjøre seg klart til konsertens finale. Mozarts symfoni nummer 41, KV 551, selveste Jupitersymfonien, Mozarts siste symfoni, tilkommet i et ras av symfonisk kreativitet, med tre store på rappen i løpet av få uker i 1788. Den kjenner jeg da altså. Den hører hjemme blant musikkhistoriens aller største og mest kjente symfonier; såpass til klassisk dannelse har man da faktisk. Det var en gave på flytende flaksen å ha kommet over en konsert der den skulle spilles. Du verden, igjen.

Da orkesteret hadde satt seg til og bare ventet på at Francios hadde fått tørket svetten av panna og kommet seg på podiet igjen, kom den unge Tsotne inn i salen gjennom en av publikumsinngangene fortil for å sette seg til der fremme, sammen med en herre der som vel kunne tenkes å være hans far. Da brøt applausen løs igjen. Herren i følge med det unge komponistgeni reiste seg og løftet stolt komponistens høyre arm til værs, som med en seirende bokser ringen. Det var et øyeblikk så gripende for alle faderhjerter at en liten tåre snek seg ut nedover kinnet fra mitt lettrørte sinn.

Så kom Francois på igjen, og satte i gang Jupiter. Det er et storartet musikkverk, som etter mitt ringe vett på det ble virtoust og engasjert fremført under ledelse av en sterk kunstnerisk vilje. Det var ingen sak å la seg rive med. Da siste tone klinget ut ble det bravoropt og hoiet og klappet i vilden sky bortover radene av et gjennomgående godt tilårskommet publikum i sin beste tirsdagsstas. Jeg ga meg uhemmet med.

- - -

Den neste dag forlater jeg Salzburg etter fine dager i en flott by. Alle tåler en tur dit. Nå går toget i finværet gjennom Innstal mot Svetis. Så en får se hvordan det står til der. Jeg har ikke tenkt å slå meg til der.