En forflytning i sinn og skinn

Om endringer i livsreisen i godt voksen alder. Og en ode til småbyen.

Flytte fra den urbane trønderhovedstaden til den lille bygdebyen innerst i fjorden? Er du gal?

Fra en svært behagelig og uforpliktende tilværelse i en blokkleilighet med en kort busstur til sentrums herligheter, til et hus med en eplehage og mye vedlikeholdsarbeid. Når vi i tillegg er godt voksne pensjonister, kan jo denne bevegelsen unektelig virke merkelig. Når de fleste i vår alder går motsatt veg.

For pensjonistene kjentes det mest som en positiv revolusjon.

Drømmen hadde snurret i hjernevinningene og i samtalene over tid. Savnet etter å kunne trå barfot på gresset og ha noe mer å henge fingrene i. Noe mer som skaper en større mening. Først i form av å kunne bo ute i distriktet et sted, tenkt på og utprøvd på Fosen. Med fingrene stukket i jorden når anledningen bød seg, måtte innrømmelsen komme; vi var tross alt for urbane. Så, fantes det en slags mellomting? Noe som ga tilgang til det mer bynære og samtidig ga de mulighetene som den tilbakevendende drømmen handlet om?

Annonsen dukket opp i mellomjula for vel et års tid siden.

Pensjonistene hadde nettopp vendt tilbake fra julefeiring i byen innerst i fjorden. Der den ene også hadde bodd i noen tiår, i sitt forrige liv. Det hvite huset med veranda, terrasser, vinterstue og en liten hage, kom altså til uttrykk i en glanset annonse, noe som førte til en ny tur til samme by. På en privat visning, foretatt i all hemmelighet for familie og venner. Muligheten hadde helt klart dukket opp.

Det ble mye å ta rede på, ikke minst det økonomiske aspektet. En rask sjekk avklarte at en bolig i denne vesle byen koster en tredjedel av tilsvarende i trønderhovedstaden. I snitt.

Hva så med alt det andre som gjør livsinnholdet verd, i forhold til ens interesser og behov? Hva ville mangle her, som Trondheim har i fullt monn? Kunne vi undrende spørre oss selv. Det enkle svaret var kanskje; ingen ting?

Avgjørelsene ble tatt i rask rekkefølge. Bud. Tilslag. Kjøp. Salg. Overtagelse. Og selve forflytningen (for første gang med innleid flyttehjelp). Alt unnagjort på vel en måned.

Det ble en del skrækk & gru, en del hva faen har vi gjort? Vel på plass i dette nye livet, var det meste av tvil feid til side. I første omgang ble det å måke snø, for første gang på mange år. Rett og slett godt for kroppen med en masse gratis trening, viste det seg. Bare å ta i lunt tempo og med grei løfteteknikk. Snøfreser? Nei takk.

Med de små barnebarna like i nærheten, noen få minutter unna, er jo heller ikke noe minus. Snarere meget trivelig, og med muligheten for større deltagelse i knøttenes utvikling og oppvekst.

Så var det å begynne å ta rede på mulighetene.

Huset ligger fint til, riktignok østvendt, men med mer enn nok sol. Avstanden til sentrum er rimelig kort, og den korteste går ned til det som skulle bli stampuben. Kulturscenen som de kaller seg, byr på en mengde god musikk og godt drikke. Cirka ti minutters gange ned dit og muligens noe drygere på hjemtur.

I denne bydelen er det også mange forretninger, ikke minst en bruktbutikk, som har et eget rom med brukte vinylplater. En drøm for en entusiast med platespiller for analog musikk.

Derfra er bare å ta brua over elva, så er vi midt i sentrum. Der vi blir møtt med det flotte, nye kulturhuset. Som ligger side om side med «Weidemann-katedralen» og med samfunnshuset vis a vis. Her skjer det mye. Store konsertsaler, et rikholdig bibliotek og kinosaler.

Følges hovedgata sørover finnes alt det halvurbane mennesker trenger, butikker, kafeer, pub, restauranter, leger, tannleger, treningsstudio, offentlige instanser og jernbanestasjon. Samt mye mer. En undergang fører til storsentret og mange andre tilbud i bydelen nærmest sjøen. Mye for enhver smak.

Så, innbefatter denne forflytningen noe mer?

Hva som gir et liv innhold, mestring, ro i sjelen og et godt sted å være på, fysisk og mentalt, kan være så mangt. Alt ut ifra hvem vi er, og hva drømmene våre består av.

For pensjonistene kommer sang og musikk høyt opp. Heimen er godt bestykket med ulike medier som formidler musikk, og konserter er det i rikt monn. Så er det et oppgående blandakor. Et flott kor, som for tiden jobber med folkemusikk og består av en gjeng framifrå folk. Her føler vi oss svært godt mottatt. Byen innerst i fjorden har også flere andre gode kor.

Som de fleste kanskje vet, er byen og omlandet rik på historie. Ikke rart da at det finnes flere historielag her. Visstnok syv i tallet.  Bare å hive seg på for en historieinteressert og tilhenger av frivillighetsarbeid og dugnad.

Våren meldte sin ankomst ved månedsskiftet mars/april. Det ble tid for å beskjære epletrær, plommetre og andre buskvekster. Samt opparbeidelse av blomsterbed og oppsett av pallekarm til jordbærplanter.

I overkant mange nye remedier måtte til, som slet hardt på lommeboka. Minnene gikk til alt av slikt utstyr de hadde hatt en gang, i det tidligere livet.

Senere kom gressklipping og den vakre blomstringen av frukttrær, inkludert noe som viste seg å være et stort kirsebærtre. Måpende og undrende skjønte vi det, etter billedsjekk av blomstene.

Underveis i løpet av våren og ut over den solfylte sommeren ble musikkrommet, som peisestua ble omdøpt til, innredet med retro møbler fra en gård langt ute på bygda. Annet utstyr var det nesten i sin helhet mulig å få tak i på gjenbruksutsalget på miljøstasjonen, til en billig penge.

God plass til venner og familie for overnatting i det nye gammelhuset var det også, forsto plutselig pensjonistene. Samt en skrivestue i det som naturlig ble kalt Tårnrommet, og et sy-rom.

Ute kunne sola og varmen nytes på den store terrassen, med kald drikke i hånden. På kjølige kvelder eller ved nedbør var det bare å trekke inn i den delen det var glass rundt.

Det handlet om å bo seg inn i uante muligheter.  

Byen kalles så mangt. Den kan bli kalt bøndenes by (mange store gårdsbruk i omlandet), byen innerst i fjorden eller bilbyen. Forekomsten av mopedbiler må sannsynligvis være den høyeste i landet. Kanskje ikke så rart, da mange av elevene på den videregående skolen kommer fra bygdene rundt.

Så skal det absolutt klages på noe, så må det være det manglende kollektivtilbudet. Men, vi har jo sykler og innkjøp av spark kan være en tanke.

Det skjer som sagt mye og det er mye i den lille og vakre byen innerst i fjorden. I stikkord kan nevnes; en stor pop- og rockefestival, martnan, og noe de kaller Framtidsfredag. Byen er fylkeshovedstad for Trøndelag med splitter nytt fylkets hus rett ved stasjonen. En studentby er den også, med Nord Universitet. Samt flere innovasjon og utviklingsarenaer.

Jobbmuligheter er det mange av, både innenfor det private næringsliv og i det offentlige.

Det er ellers muligheter for alle former for friluftsliv, i rikt monn, både sommer og vinter. Samt strandliv på ei bystrand, i ei vakker bukt som ligger sør-vest vendt en sykkeltur fra sentrum og et flott naturområde med badeplass (sistnevnte med naturiststrand). En litt lengre sykkeltur.

Kommunen og byen har cirka 24.000 innbyggere, med omlandet.

Så mangler det noe i denne bygdebyen, kontra storbyen? Svaret blir nå et rungende nei. Her finnes alt som trengs, både for eldre og yngre, for folk i alle aldre.

Hva så med omgangskrets og venner? Kan man noe vegrende spørre.

Først, hvor mange venner trenger vi tett innpå, i moden alder? Kanskje ikke så mange, muligens en håndfull. En stor venne- og omgangskrets var vel helst viktig tidligere, i yngre år.

Gamle venner er gjerne omtrent i samme alder og de er det selvfølgelig viktig å holde kontakten med, dann og vann, jevnt og trutt. Og på sosiale medier?

Men viktigst, her kan de enn gjerne komme på besøk. En liten tur, ei helg eller ei uke. Okke som. Ikke minst så kan pensjonistene dra på besøk, når som helst.

Så kan det være en utfordring og et oppriktig ønske, å kanskje få noen nye. Muligens ikke så enkelt, men fullt mulig. Her handler det om å sosialisere seg og om å delta aktivt. Ute blant folk. 

Pensjonistenes forflytning og reise begynner å nærme seg et fullt års-hjul.

Litt matauk har det blitt i den vesle hagen, som nå er bevart i matboden. Skal se det blir poteter og gulrøtter også til høsten, men da må det anskaffes både et grev og greip.

Følelsen av å fortsatt være i det urbane er absolutt til stede, samtidig som den rurale friheten, roen og freden kan nytes i fulle drag. Hvis man åpner opp og ønsker det.

Det kjennes i kroppen når aktivitetene skal utføres, alle turen i trapper opp og ned, eller når solen skal slikkes. Et slags alterntiv til trim for eldre eller godt voksne, som vi helst sier. Ikke minst er denne bevegelsen god for sinnet. Det er definitivt en lise for sjelen; sterk medisin for psyken og ånden.

Vel verd å satse på for godt voksne med virketrang og ønske om sirkulasjon i hele kroppen.

Vi kan tenke at vi er ved reisens slutt, men denne forflytningen er egentlig begynnelsen!